Brev fra South Carolina


Den første e-posten jeg leste da jeg fyrte opp bærbare datamaskiner på NPR var fra min venn Ami, som bor i hjembyen min, Spartanburg, South Carolina. Hun delte sin opplevelse av valget 2008 med meg, og ga meg tillatelse til å dele sin melding her:

For to uker siden tilbrakte vi en kveld med en kvinne fra Argentina. Da vi spurte henne hvordan hun havnet i Spartanburg ga hun oss at "Hvem i helvete vet!?!" slags trekke på skuldrene og riste på hodet. Da vi spurte henne om beslutningen om å flytte hit hadde vært bra, svarte hun at hun måtte komme tilbake til oss på den, i påvente av utfallet av valget i dag. Og så la hun til at hun hadde jobbet frivillig timer i sin tid de siste månedene med å hjelpe lokale mennesker i dette samfunnet med å registrere seg for å stemme. Hun, selv, er ikke valgbar i dag. Hun er en profesjonell kvinne, i dette landet lovlig, og bidrar til helsen og velferden i denne finurlige lille byen, og selv om hun ikke kan avgi en stemmeseddel i dag, har hun sørget for at hundrevis av andre vil gjøre det.

Forrige uke gikk faren min for å prøve å stemme. Han hadde klarering for å stemme tidlig i år. Han forlot jobben hver dag, en dag om morgenen, en annen dag på ettermiddagen og en annen dag på kvelden for å prøve å avgi stemmeseddelen. Min far tar stemmegivning veldig alvorlig. Han har full tro på sin rett og gjør sin mening kjent og forventer at den skal telle. Og hver dag, på det ene utpekte valglokalet som var åpent for tidlige velgere, gikk han bort fordi linjen var så lang at han ikke hadde tenkt å vente på det.

Han stemte til slutt på fredag. Han sto i kø i 3 timer. Han sa at han likte det. Min far hater å vente. Og han sa at han ikke hadde noe imot et eneste minutt av det.

I morges sto vi godt opp før sola var opp. Vel før avstemningene åpnet klokka 07.00. Vi rullet ut av sengen, tok varme klær, komfortable sko, et par magasiner, en granola bar og en vannflaske. Vi fleipet med at vi kanskje gikk litt over bord i forberedelsene våre. Denne lille byen er ikke akkurat kjent for de sunneste valgdeltagelsene. Før vi kunne se kirken der vi fikk valgt å stemme, kunne vi se bilene. Overalt. (Jeg syntes synd på de omkringliggende eierne av små bedrifter som ikke hadde en sjanse til å komme inn på parkeringsplassene sine i dag). Vi humret litt mer, men denne gangen med litt ærefrykt, med litt takknemlighet, med litt håp, og mumlet stille "Amen."

Jeg sto i kø i 2 ½ time i morges. Da solen steg opp. På den kjølige, fuktige morgenen. Og da folk introduserte seg og delte papiret og beklaget kaffekoppen som de ønsket at de hadde fått med seg, kunne jeg ikke holde fra å smile.

Foto: Barack Obama (Flickr kreative samfunn)


Se videoen: South Dakota vs South Carolina Dec 22. Women Basketball 2019


Forrige Artikkel

Witch Camp: The Magic of Connecting with Nature and Spirit

Neste Artikkel

California unnskylder kinesisk-amerikanere