Merknader som går over land fra Irak gjennom Iran inn i Afghanistan



We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.

Den eneste Sandra Romain (kremfargede MZ 251 Kanuni i 2001) mens hun lente seg, sløyd av banditter, mot veggen til det afghanske nasjonale politiets stasjon i Charikar, Afghanistan, omtrent 50 kilometer fra hennes endelige hvilested i Bagram. Foto av forfatter.

Redaktørens notat: Følgende tre vignetter er hentet fra Daniel C. Britts opplevelse under U.S.-tilbaketrekning fra byer i Irak, opp gjennom hans overlands-sikksakk fra Bagdad gjennom Iran til Bagram, Afghanistan. Han har reist på bakkenivå i regionen siden 2009, og fikk selskap av videograf Max Hunter i 2010, hvor de to kroniserer opplevelsen med en dokumentarfilm som er planlagt til uavhengig utgivelse i 2013.


27. juni 2010 brann gress i utkanten av Ainkawa, Irak

Røyk fra gressbrannen er på det stedet der veggen vekker døren.

Det svir blikket. Det brenner en svart strek nedover kanten av det tørre, sprø partiet overfor leiligheten.

Lastebiler krysser partiet med de lange støvhaler som tilhører kometer. Støvet faller ned og legger seg i de uferdige kurdiske husene. De fleste har bare vinduer og en dør på den ene siden. De ser ut som gigantiske grå hoder. Vindussiden er ansiktet. De høyere, bredere døråpningene er munnene. Hver har tre eller flere øyne. Feite Bangladesh-dagarbeidere og fødte menn er lollygaggin 'i øyehullene.

Hodene ser gale eller stumme ut, avhengig av hvordan Bangledeshis mager seg.

+++

Jeg kuttet gjennom partiet forrige gang Sandra Romain døde på meg, på vei tilbake fra Ainkawa med whisky å betale utleieren vår med.

Flasken klamret seg sammen da jeg dyttet henne opp langs sidene av alle grøftene på grusveien. Bakdekket hennes hadde blitt lappet på siden, men det var greit ellers. Fronten var skallet og gikk flat. Jeg hadde ikke fikset noen av henne ennå.

Det var Grants og lærerens whisky, en flaske hver. De kristne på vinmonopolet solgte også plastflasker, men i dag hadde de lyse farger for whisky, mer som Listerine. Og i dag så ungen bak disken spesielt skyldig ut.

Jeg ønsket ikke å være for billig med utleieren vår denne gangen. Siden videografen og jeg flyttet inn med våre smuldrende, mikrobølgeovnlige kyllingbiff, har maur dannet klynger på kjøkkenet og i forrommet.

Sandra Romain hadde en lekker forgasser. Jeg tok den naturskjønne ruten nedover gaten dekket av knust grønt glass. Hun døde fordi forgasseren sakte slapp ut over støvlene mine og veien. Jeg så ikke den komme og kjørte lenger enn jeg burde ha fordi jeg likte vinden og måten lyset svømte på skjærene.

+++

Nå var det bare solen og de varme steinene.

Din tunge tispe.

To mil å gå.

Husene var ikke så freakish på nært hold. Elfenbenknotter og grønne svingende porter forklarte alt.

På nært hold var de fleste Bangladesh ikke i det hele tatt. De rørte tjære i varmen og magesyke, lente seg ut av øyehullene og spy oppover kinnene. Dampene fikk dem. Uten motorsykkel er det ingen ting som vind her.

+++

Røyk er over hele flat og den svarte linjen har vokst til hundre meter lang.

Jo mer øynene mine vanner, jo morsommere blir det.

Kyllinger løper fra det.

Blader danser i vinduskarmen.

Røyken dypper ned i glasset mitt vann.

Forbrenne gresset i et land plaget av støv?

Menn, døs det i benzen. Tenn det klokka 12. Irak er ikke varmt nok på den tiden av døgnet.

Det har blitt gjort sånn i årevis, under avskallingen fra Tyrkia og to tiårers krig med Iran og Amerika.

Å holde det oppe krever styrke.

Vi lar ikke problemer plage rutinene våre. Vi fikser ikke noe. Vi drar på jobb og kaster opp hver dag.

+++

Da jeg gikk inn i den kristne vinmonopolet, banket døren på hælen min, og den skyldvendte ungen bak disken gikk automatisk for plastflaskene.

Jeg pekte på læreren og barnet frøs og blunket tusen ganger på meg.

Kirkuk, 11. august 2010

Besam, den dødsdragende irakiske politimannen. Foto av forfatter.

Det var sikkert Besam var død.

Besam? Besam jethith ... han var en god mann.

Shirtaen med de nærtliggende øyne etterlignet det hele.

De to nevene til shirta møttes i tommelen mellom øynene hans med de firkantede knokene vendt mot himmelen og tommelen hans stod side om side over nesen. Han åpnet hendene sammen som om han frigjorde en fanget fugl.

“Infajar,” sa shirtaen.

Solen traff håndflatene hans.

“Shrapnel,” sa shirtaen, “Besam…”

Shirtaen pekte på hjertet hans.

“Bras, Besam, inni.”

Yeah. Jeg har deg.

Shirta lot hodet falle på skulderen som om det hvilte på en død manns halte hals.

Med det ene øyet åpnet og tungen hengende ut av munnen hans, sa shirtaen: "Besam," og de andre nikket og sukket og tente sigaretter.

“Al Qaida.”

"Bombe."

"Bli ferdig."

Yeah.

To av dem sluttet å nikke og spilte tyrkisk porno for meg på mobiltelefonene sine. De pekte på jentas fete fitte og sa: "veldig, veldig bra."

Vi drakk alle isvann under en våt kalesje utenfor politistasjonen. De slanget ned den stripete kluten for å holde den kjølig. Opphengte blå og hvite busser rundet trafikksirkelen med en baby i hvert vindu. Det var lyden av vibrerende metall. Oppover gaten hvilte de stikkende kroppene til fire eksploderte sedans side om side i medianen.

Det tomme partiet på den andre siden av sirkelen var der jenter gikk opp og ned i støvet på helgekveldene til de ble hentet av noen med et vindu til rommet sitt, noen som ikke delte soveplassgulvet med en bror eller en søster.

Vi satt rundt og snakket om Besam og bomben som drepte ham og om Shirta's koner og babyer og noen av horene de har hatt.

Isvannet frøs halsen på meg, så det føltes atskilt fra kroppen min, slik den flate gule jorden ble knivskarvet fra den hvite himmelen uten en eneste delt tråd.

Døde Besam, den gode mannen.

Jeg tenkte på mitt eget pust og isvannets vei inn i tarmen.

+++

I døren til familiens hjem møtte Besams ateistiske halvbror Dudeh meg med en 2-åring, Mustafa, ved hans føtter. Dudeh hadde på seg en sort bandanna av skinn. Mustafa hadde på seg det glade og ledige uttrykket du ser på 80 år gamle opplyste menn.

Etter en time kom Besam ut av soverommet sitt og satte seg i stolen. Det var fredag, han var lei seg, han sov, sa han.

Besam visste ikke at han ble antatt død.

Han trakk på skuldrene.

For to måneder siden var det en eksplosjon ved sjekkpunktet. Han ble brent og et tagget metallstykke begravde seg en tomme fra hjertet. Besam hadde ikke på seg en flakkvest. Det var for varmt til det.

En irakisk hær Huey løftet ham til sykehuset i Bagdad hvor han våknet med to nye arr.

Besam var i live.

Han stekte en kylling til Dudeh og jeg, selv om han observerte Ramadan fort.

+++

Dudeh spiste på gulvet overfor meg.

Det var godt å se ham spent. Jentene ville være i gult parti på bare noen få dager.

"Så mange fiktifikker," sa han plystrende.

Ordet "gratis" ble tatovert i rødt på innsiden av venstre bicep.

“Visa Sverige, hvor mye?”

Dudi brydde seg ikke så mye for Ramadan. Han spiste alle fete tomatene med avrevne biter av flatbrød og søt kyllingskinn.

“Hvor mye Australia, hvor mye Amreeka?”

"Du må være flyktning."

“Hvor mye, hvor mye?”

"La være med $ 10.000 amerikanske."

“Ingen engelsk.”

Yeah.

+++

Mustafa var allerede en god muslim.

Han rørte ikke maten selv om jeg kunne se at han var nysgjerrig på sigarettene. Lydene av å spise spiste av det sirkulære ansiktet hans. Handlingen gjenspeiles i hans brun-svarte øyne.

+++

Besams øyne flikket mellom gutten og TV-en. Mobiltelefonen hans ringte med tekster fra shirta-kommandoen.

Det var to bombinger i dag. De nikkende skjortene som var sikre på at Besam døde, ryddet kroppene fra de to første timene før jeg kom.

Den andre eksplosjonen skjedde mens vi spiste.

Besams mobiltelefon sa jithith 7, jarhah 45.

"Hvor lenge før Irak er i sikkerhet," spurte Besam.

"Kanskje to år," sa jeg.

Det vil aldri være trygt. Døden og Guds vilje blir akseptert for lett for det. Det er for mye nikking og sukk.

Pangene i magen fra dagens tur slo dypere da, og jeg kvalt meg av fet kylling, tomater og brød.

Zahko Pool. Foto av forfatter.


Fra slutten av august 2010, Zahko, Irak.

Eid i Zahko er solfylt. Åsene kan være California. De fargede klodene som omgir innsjøen, må være California. Jeg gleder meg til dem.

Våre telt er plassert over Nawroz bensinstasjon på den kronglete veien som fører nordover til Zahko caféstripe og etter hvert til den tyrkiske grensen.

Drivstoffpumper, bilvask og stasjonens moske-restaurant ligger under oss. De rike kurderne som eier det hele lar videografen og jeg sove på det myke gresset i utkanten av deres menneskeskapte innsjø.

Vannet når en halv kilometer tilbake i fjellet. Druer vokser i den lille vingården på østsiden, vannmeloner og kumquats og paprika er modne i hagen på nordenden.

+++

Hver morgen lusker en hundepakke ned fra fjellet for å snuse på hengende tøy, tolv av dem.

Hver dag velger gjengen en annen hund å mase i vingården før soloppgang. Etter det skvulper de rundt teltene våre, den revne lotterivinneren også, og de ser på oss mens det fortsatt er mørkt.

Jeg ligger stille på ryggen, og ser tilbake på dem gjennom nettet og teller hodene deres. De kakefaserte hundene med de tyggede ørene ser ut som gamle tyver. De smale ansiktshundene raskt nok til å redde ørene er de unge tyvene.

De er sultne. Ramadan har ikke avsluttet for dem som det har for gode muslimer, som faste etter valg.

Gatene er tomme fordi de gode muslimene feirer slutten av lidelsen med familien. De holder på med lam.

Det ene kake-ansiktet vender seg bort for å spise den hengende T-skjorten min. En annen svelger en sokk.

Resten lurer på om de kan drepe meg. De vet ikke.

De er ikke sinte ennå, selv om mange er syke med skallede vidder på nakken og bakbenene.

Jeg har en skiftenøkkel i tilfelle en av dem freaks, fordi resten følger.

Dette er urene dyr i følge islam.

Når du skiver forsiktig en hundes hals - en chelb - hals, spruter blod ut som en fontene. Blodet til et rent dyr - et lam, en legg - flyter over hånden som en bekk.

Forskjellen mellom rent og skittent, det ble bestemt for lenge siden, avhenger av styrken på pulsen og slakterens hurtighet.

Hundene forlater meg en etter en, tråkker ned bakken for å snuse grøftene for søppel og døde ting.

Da solen kom opp, stjal jeg kumquats og paprika bort i den tygde T-skjorten.

Vi er bundet av sult, tyvhundene og jeg.

Også håper jeg på den stygge styrken til våre pulser.

+++

Gårdmesteren kom ettermiddager med sønnen, Kamal, og en bøtte ballet deig for å fôre innsjøfisken. Barna som tilhørte eierens familie kom kort tid etter for å svømme i det turkise bassenget, bygget på høyden over innsjøen.

Kamal snakket ikke med de andre guttene. De andre sa at han var dårlig. Han var ikke deres bror.

Mens de andre guttene tumlet ned i bassenget og forbanna bak benken, matet Kamal fiskedeigen. Han halvert en vannmelon fra hagen. Han og jeg delte det. Vi kastet løvskorpen også til fisken.

Grunneieren flyttet steinene i hagen for å tillate visse planter mer vann enn andre og brukte tråd til å binde vinrankene.

Vi så på at fiskene sverret skorpen i en time. Det så ut til å være en dyp kvalitet på scenen, så jeg lagde en video:

Melon uthulet av glupsk irakisk bass.

Dette var den andre dagen til Eid, og far til Kamal matet fisken ekstra og kjørte slangen over planterøttene lenger. Faren jobbet på Eid, men han gjorde godt arbeid.

Zahko Pool. Foto av forfatter.

De andre guttene ankom nye ferieklær, spesielt brash, klippet hendene på flisen og prøvde å drukne hverandre.

Det gikk ikke lang tid før Kamal andet bort. Han gikk til sjøkanten, ute av syne. Han visste hvor den største fisken gjemte seg. Å trekke dem ut, med mat og støyen han laget ved å suge tennene var bedre enn å svømme. Hageieren så gutten hans bøye seg på steinene, la ham være og gikk mot vingården for å be.

Kamal var borte inntil lyden av føttene på platen, brorende gående, skriket og spruten trakk ham ut.

Han toppet seg over bassengets side for å se på at de andre guttene tør hverandre opp i det krypende solskjermet, på kanten av bølgetaket de grep med krøllede tær inntil de slapp seg ut i luften.

Kamal ble transfiksert av hver fallende kropp.

Skriket:

“Allah AKBAaaar!”

Den turkise spruten.

Det er ikke noe bedre enn å svømme, ingenting mer dyptgående.

Community Connection

For mer av Daniel Britt sitt arbeid, vennligst besøk DanielBrittPhoto.com


Se videoen: Afghanistan 1970s And Now. Afghanistan Before Taliban. Know In Less Than 5 Mins. News For You


Forrige Artikkel

Innelåst ved London Heathrow

Neste Artikkel

Hva savner du mest utenlands?