ikke-lineær reiseskriving, avslører denne historien av Hal Amen sted t" /> ikke-lineær reiseskriving, avslører denne historien av Hal Amen sted t" />

Merknader om Hal's Pants



We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.

Som en del av serien vår om ikke-lineær reiseskriving, avslører denne historien av Hal Amen plass gjennom bukser.

Alle bilder: Forfatter

Mars 2010

Buksene henger over stolryggen, bakover.

Seks centimeter under høyre baklomme, løper en rip vertikalt i to centimeter nedover benet. Måten buksene henger pucker rip åpen. En tunge med hvit lomme stikker ut.

Jeg bekymrer meg for at jeg ikke skal bruke disse buksene lenger. Folk som står bak meg kan se bokserne mine gjennom ripen.

Jeg er opprørt. Jeg liker buksene.

Oktober 2009

Colonia er hyggelig.

Folk sier at det er for turistisk, og at de kanskje har rett. Kanskje jeg liker turist.

Det er på Río de la Plata, nordøst for BA. Den er liten, den gamle spanske koloniale delen, bare noen få kvadratblokker med brosteinsbelagte gater, noen plazitas, bougainvillea, rustne kanoner og et fyrtårn.

Men jeg vet ikke dette enda. Jeg gikk bare gjennom den gamle spanske porten, fulgte veggen østover hundre meter der den synker ned i terrasserte parkeringsplasser og deretter vannet.

Jeg sitter på en grov del av terrasseveggen. Det er seks andre turistpar og individer - seks turistenheter. Vi er jevnt fordelt. Vi har alle fått plass. Jeg ser på vannet og synes det er synd at du ikke kan se BA herfra. Det ser ganske kult ut, disig himmel og skyskrapere.

Bergensene på terrassen er grove. Det er litt vondt å sitte på dem. Jeg gjør en liten sittende rull for å reise meg, og jeg kjenner noe fange i buksene mine, kanskje seks centimeter under høyre baklomme.

Drit, tenker jeg. Jeg tror jeg bare har dratt buksene.

Mars 2009

Jeg føler meg utrulig.

Jeg er utrulig over at jeg har funnet det jeg vil, i min størrelse, i den første butikken jeg sjekket, i det folk sier er det største markedet i Latin-Amerika.

Buksene samsvarer med de jeg ga bort forrige uke. De er laget av det samme syntetiske, tynne fallskjermmaterialet, med de samme lommer som jeg elsker, den samme fargen, med til og med den samme bretten i stoffet over glidelåsen som noen ganger løfter seg og får det til å se ut som flua mi er nede.

Jeg gjør en tafatt probando-dans på baksiden av butikken for å bekrefte størrelsen på disse andrehåndsbuksene som kom fra hvem som vet hvor jeg skal selge videre i denne bakgaten i La Cancha. De passer fint.

Jeg gir de skyldige 60 B-ene. Hun overlader meg. Jeg bryr meg ikke. Jeg betaler 8 dollar for magiske bukser.

Mars 2009

Jeg går ut til porten og tenker at han selger frukt.

Ansiktet hans er mørkebrunt og læraktig. Håret hans er mørkt svart og matt. Han har mye klær, og de er alle skitne. Han selger ikke frukt.

Han sier at han er fra Peru. Jeg forteller ham navnet mitt Enrique, og han forteller meg at de har det navnet i Peru, men i Peru forkorter de det til Rique. Jeg synes det høres kult ut.

Han ber meg om penger, mat, eller noe. Jeg bor i et frivillig hus, så jeg regner med at jeg burde forplikte meg. Så får jeg en ide. Jeg løper inn på rommet mitt og tar i buksene.

Buksene er gamle. De har rips, men jeg kan ikke huske historien deres. Det er en bak, under en lomme, og en stor under venstre kne, som buksene er klare til å konvertere til shorts. Jeg har nesten kastet dem et par ganger.

Jeg løper ut igjen og fører buksene gjennom portens jernstenger. Jeg sier til mannen at jeg håper de er hans tamaño. Han ser ganske fornøyd ut, og begynner på fortauet mot Plazuela Sucre.

På innsiden setter jeg meg på sengen og føler meg lykkelig. Da føler jeg meg trist.

Mai 2005

Jeg er veldig glad.

Foreldrene mine og søsteren min fløy inn i Seoul i går kveld, og jeg har mye å vise dem. Men det første vi har gjort er å hoppe på Green Line til Technomart. Jeg trenger noen bukser.

Technomart har det typiske koreanske kjøpesenteroppsettet, med en høy, halvsirkulær foajé og rulletrapper som skyter opp til rundt ti etasjer med kioskshopping. Expats sier at det er bra for klær.

I etasje 2 eller 3 ser jeg gjennom et buksestativ og finner et par jeg liker. De er brune, laget av et syntetisk, tynt fallskjermmateriale. De har søte lasterommer.

Jeg prøver dem på, og de føler seg ganske bra. 얼마 예요? 아줌마 vil ha 12 000, men det er lett å få henne ned til 만원. 10 dollar. Jeg sliter dem.

Foreldrene mine, søsteren min og jeg rulletrapp ned og går ut gjennom gangen med de stekte nøtteleverandørene til Gangbyeon stasjon. Vi kommer på T-banen. Det er nesten middag. Det er på tide med deres første koreanske måltid.

Jeg sitter i undergrunnen og har tynne, brune, syntetiske bukser. Jeg tar disse buksene når jeg forlater Korea for å sykle Sørøst-Asia. Jeg bærer dem gjennom en tyfon av klasse 3 i Hoi An, på et "øko-feriested" i Laos og et vandrerhjem i innsjøen i Phnom Penh. De vil være i min pannier i Bangkok, Kuala Lumpur, Singapore, Honolulu. Jeg skal kle dem i Portland, Maine. Jeg vil ha dem på campingplasser i Nova Scotia og på toppen av pyramider i Mexico. Jeg vil pakke dem, rips og alt, til Sør-Amerika. Jeg skal bruke dem i Cuzco, i Copacabana, i Cochabamba. Jeg vil gi dem til en peruansk tigger på Calle Bolivar, og erstatte dem med et par jeg finner på la Cancha. Jeg skal se på erstatningsparet som henger på en stol om omtrent fem år og føle ting jeg ikke virkelig kan forklare.

Men jeg vet ikke dette enda. Jeg sitter i en t-bane med familien. Jeg er i ferd med å introdusere dem for kimchi.


Se videoen: Hal Rubenstein Joanna Trouser


Kommentarer:

  1. Mazucage

    Jeg bekrefter. I subscribe to all of the above.

  2. Ponce

    Engros- og detaljhandel til lave priser.



Skrive en melding


Forrige Artikkel

Merknader om å slå 30

Neste Artikkel

Lagos, Nigeria etter tallene